Husker godt første tegningen jeg fikk av min yngste sønn. En krusedull han hadde fått ned på papir i barnehagen og som jeg til i dag ikke vet om han brukte et minutt eller en time på. Ikke vet jeg om han hadde noen særlig baktanke bak kunstverket heller. Det var en krusedull og bak på arket stod det, som sant var, «Tegnet av Kunstneren, 2013».
Jeg husker også at jeg overøste kunstneren med skryt og gode klemmer når han forsiktig dro opp tegningen fra sekken sin. Det er mulig at jeg gir denne gutten alt for lite skryt, for han tok virkelig til seg denne oppmerksomheten og en lyspære ble tent over hodet hans.
Som en pil hentet han en bunke ark og en blyant fra rommet og i beste Henry Ford stil satte han i gang. Krusedull etter krusedull ble produsert og overrakt far. Far skrytte videre og så bunken med kunstverk vokse proporsjonalt med at det dyre kopipapiret mitt forsvant.
Slik har det fortsatt. Det kommer inn kunstverk fra barnehage og skole i rekordfart. Begynte optimistisk med å henge opp kreasjonene på kjøleskapet, deretter ble det i en dedikert skuff, i dedikerte skuffer, kasser på loftet og i det siste så har det blitt en salig suppe av skuff, kasse, pose og hyller! Jeg forsøker å skryte og sette pris på hvert ark jeg mottar, men må innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere å nyte det som ungene nok har brukt mer eller mindre tid på å skape.
Å digitalisere kunst!
Som en IT-mann så jeg fordeler ved “digitalisering” (definitivt ordet å lære seg om en ønsker seg jobb innen IT for tiden evt. ispedd litt “Lean”, så er du der!) også på hjemmebane.
En Epson V550 scanner kom i posten og det var lett å både sette opp scanner og tilpasse programvaren til akkurat dette prosjektet. Et og et ark ble matet inn i skanneren, det ble behandlet ved at jeg la inn hvem som hadde laget verket og når dette hadde skjedd og til slutt gikk kunstverket i kassen for resirkulering. Skuff etter skuff ble tømt, og selv om det var vanskelig i begynnelsen, så var det godt å bli kvitt bunker og hauger med ark og papir som hadde samlet seg opp.
Nå kan jeg nyte bildene som ungene har laget på iPad’en min eller på datamaskinen min når jeg ønsker og jeg har også fått opp en digital billedramme som veksler på tegningene fra mine barn gjennom hele døgnet. En bonus er også at barna selv nå ser på sine egne kreasjoner og det lyser til tider både mestring og stolthet når akkurat deres bilder kommer frem! Eller hva med å sende et bilde som barna (og foreldrene) er stolt over som vedlegg i den neste e-posten du sender til noen du er glad i? Forsøk!
Det kan kanskje virke litt brutalt å kaste bilder som barna har laget, men en må nesten se på virkeligheten og den viser (i vindunderheimen i alle fall) at bilder ikke blir sett på, men stuet vekk i alle ledige krinkler og kroker i huset. Når hentet du ned esken med bilder fra loftet og nytte kunsten i fred og ro med et glass vin? Lenge siden? Jeg kan gjøre dette hver dag nå, og på denne måten få i meg mye større mengder vin – kan virkelig ikke se noen ulemper?
Fem anbefalinger om du ønsker å digitalisere barnas “kunst”
- Begynn tidlig, dette blir en stor jobb etterhvert om en henger etter.
- Når du får hjem kunstverkene fra barnehage/skole, skriv på årstall og kunstner hvis dette er glemt.
- Skriv ned kunstner + årstall (evt. tittel) nede i høyre hjørne på fremsiden. Så er det tilgjengelig på bildet når det presenteres.
- Ved lagring, velg gjerne .jpg med moderat oppløsning (selvsagt må dette vurderes ut ifra kunsten og kvaliteten, men krussedullene til min sønn fra barnehagen gjør seg helt fint i .jpg). Det vil ha lite å si kvalitetsmessig om bildet er lagret i plassbesparende .jpg eller ukomprimert .tiff som tar opp all plass på datamaskinen.
- Ta backup av kunsten. Dette vil du ikke miste.
Del to i vårt store digitaliseringsprosjekt kommer snart. Vi vil der ta for oss hvordan vi rent praktisk bruker en scanner effektivt, hvordan vi lagrer filene på en oversiktlige måte og hvordan vi til slutt kan få nyte barnas kunst på en del vanlige enheter som allerede finnes i de tusen hjem.
